Renate The Banana - et liv full av spillopper :)

Tiden flyr når man har det kjekt, er det ikke det man sier?

Jeg har allerede vært på Lanzarote i en måned, tenke seg til. Jeg dro nedover 29.september med følge av to gode kompiser, Sveinung og Chris. Det er godt å ha "ei hand å holde i" første dagene når man skal være utenlands så lenge - alene. Uken med guttaboys gikk fort, veldig fort. Vi fikk gjort mye artig!

Første uken med Sveinung og Chris:

De fleste dagene gikk med til å ligge strykeflate på hver vår solseng på Playa Grande - som seg hør og bør på en sydentur. Ellers var vi også på søndagsmarkedet i Teguise, en av mine absolutte yndlingsgjøremål på øyen. Jeg ELSKER atmosfæren på markedet. Jeg har ganske dårlige minner fra disse store, overfylte markedene rundt om i Spania, men det er noe eget med markedet i Teguise..... LOVE IT!

Lee plukket oss opp på markedet og tok oss med til Famara, den store surfestranden på øyen. Der spilte vi ping pong, solte oss, drev med body boarding (jeg har ikke prøvd ennå) og drakk øl med alle vennene mine. Fantastisk :)

Kvelden endte på TJ's. Det er en liten restaurant i Gamlebyen som har karibisk tapas. En av damene som jobbet i poolbaren før er forlovet med en jamaikaner, og de har åpnet restaurant. Maten er rett og slett NYDELIG! Jeg tror jeg har vært innom der to-tre ganger hver uke hittil, og slik skal det fortsette! Om noen skal til Lanzarote, vær sikker på at dere får med dere et måltid på TJ's.

Roadtrip ble det da også tid til! Både sør og nord på én dag skulle vi klare. El Golfo, Playa Blanca, vinsmaking i La Geria, Costa Teguise +++ Gikk det?? Vel, vi kjørte i nord også - men i bekmørket. Sveinung skulle så absolutt dra til øyens nordligste by, men vi kunne jo ikke se 10 meter foran oss engang. På veien hjemover valgte vi en "snarvei" over fjellet i stedet for å kjøre motorveien. Plutselig, fra ingen steder, kommer en bil helt oppi baken på oss og presser på. Hele veien oppover denen mørke fjellovergangen. Jeg var LIVREDD!!!!! Plutselig forsvant den like fort som den kom, og vi så en politibil komme etter oss i en fart, med blålys og det hele. Vi tenkte; Hva er det som skjer?!?!? Vi vurderte seriøst å svinge av veien og slukke bilen, i håp om at politiet ikke skulle se oss. He he. Det hele endte med at politibilen svingte av og fortsatte ferden bort fra oss. Pfjuuuuuuuuuuuuuuuuuuuuu........................ :)

Dagene fløy, og til slutt var det dags at guttene skulle fare videre til London for some shopping. Shopping queensa!

TAKK FOR EN FANTASTISK UKE, GUTTER! :D

Jordkloden. Fem kontinenter. 191 land.

 Å reise fra et sted til et annet er lett. Har du penger, tid og anledning kan du dra hvorhen du vil. Backpacker-tur og Jorden rundt-reiser er i skuddet om dagene, og mange unge reiser. Universiteter og Høgskoler har også samarbeid med skoler i utlandet, så mange unge reiser utenlands for en kortere eller lengre periode i praksis eller studie.

Venner er noe av det viktigste man har. De gir en energi og glede, holder en oppe i tunge dager og er en støtte i livet. At en venn reiser til en annen by, et annet land eller et annet kontinent er aldri kjekt. At den personen man tilbringer mye tid sammen med  - deler både latter og tårer med -  har tullete påfunn, bytur eller sofa og TV-titting med, finner på å reise kan føles sårt. Det har jeg personlig fått erfare flere ganger.

I år er det flere av mine nærmeste venner som har reist. Ingrid har dratt helt til New Zealand for å studere i fire måneder. Linn Veronika har reist hjem til Fredrikstad. Dennis har reist til Kristiansand, og Sveinung flytter til Oslo nå i august. I fjor dro Christoffer til Oslo også. Dette er mennesker i min innerste kjerne, og det er godt merkbart at de er borte.

Jeg har felt mang en tåre av savnet på både Chris, Linka og Ingrid. Mange vil si; Ja, men det er jo bare en liten flytur over fjellet så ser du dem. Og Ingrid, hun kommer jo snart hjem igjen!

Men for meg er det ikke bare-bare. Både Christoffer, Linn Veronika og Ingrid var jeg avhengig av å snakke med og se nesten HVER eneste dag, bare for en kjapp matbit, en sladrestund, kos foran TV-en, på jobb eller for å finne på noe artig. Nå er ingen av dem rundt meg lenger.

Men! Vi lever i en fantastisk teknologisk verden. Vi har tekstmeldinger og telefon. Vi har MSN og Facebook. Og vi har Skype. Vi kan se hverandre på video, høre hverandres stemmer og skrive til hverandre samtidig!

Da jeg var to måneder på Lanzarote i vår, hadde jeg flere lange samtaler med venninnene mine hjemme på Skype. Det letter på savnet og følelsen av at vi er langt fra hverandre. Ved å snakke med vennene mine på Skype, føles det som om vi sitter rett ved siden av hverandre i sofaen og ser TV og sitter på dataen. Man hører hverandres stemmer, men trenger ikke snakke hele tiden. Skype er gratis, og helt genialt!

Det jeg syns var vanskeligst med at alle dro, var at Ingrid har så stor tidsforskjell. Jeg var redd vi ikke kom til å ha noe kontakt. Tvert i mot! Vi snakker sammen ca to ganger daglig, når en av oss står opp og den andre legger seg - og omvendt noen timer seinere. Meget artig! 

Uansett hvor i verden man befinner seg i forhold til sine nærmeste, kan man holde kontakt via telefon og internett.

Man er langt borte, men allikevel så nær. 

1/2

Etter å ha vurdert og tenkt en hel del på om jeg skulle reise hjem, bestemte jeg meg for å bli. Jeg hadde bestilt bussbillett, og etter å ha sagt hadet til gruppen, tok jeg en taxi til busstasjonen. Jeg skulle sende Yohani en sms når jeg nærmet meg Cienfuegos, men jeg hadde selvsagt noe trøbbel med OneCall denne dagen, så ingen tlf.... På Cuba vet man jo aldri når bussen er fremme :p

ViaSúl heter busselskapet for turister. Ganske fine busser faktisk. Jeg valgte meg et velplassert og mykt sete, og var klar for tre timers busstur. Så.... idét bussen begynte å kjøre, merket jeg at seteryggen min levde sitt eget liv. Det satt et dansk ektepar bak meg, og jeg nærmest lå i fanget hennes. Ved siden av meg satt det tre latinske jenter og sang hele veien, mens de filmet seg selv med videokameraet. Weird :P Og... rett foran meg satt det to engelske jenter - som var LESBISKE!! De satt og spiste hverandre opp, konstant! Jeg ble virkelig brydd! Og grunnet den slappe seteryggen måtte jeg sitte rakrygget, og satt da veldig, veeeeldig nærmt dem.... HAHA æsj! :p

Vel fremme i Cienfuegos, on time actually, sto Yohani klar og ventet på meg. Må få bemerket at han er en liten latino, og de er virkelig gentlemen her nede. Han begynte å bære bagen min på ca 23 kg over skulderen, det gikk ikke særlig bra. Så prøvde han på ryggen, men bagen var nesten større enn ham. *Plyyyystre* - der kom en hestekjerre. "Dén tar vi. Jeg orker ikke mer!" Hehehe, så jeg kjørte hestekjerre hjem jeg :)

Jeg bor på husvertens rom tror jeg, fordi alle andre rom er fulle. Det vil dessverre si at jeg ikke har noe kjøleskap eller noe, men det skal vel gå på et vis.

 




På kvelden tok Yohani, Ailyn og meg en liten tur i byen, da vi fant ut: heey, skal vi ta bussen ut til universitetet så du vet hvor du går av og på? Til univ. gikk bra, det var litt verre hjem igjen... det kom ingen busser, og ingen privattaxier. Da vi hadde begynt å gå og var midt i grøften kom en buss susende. Gu hvor vi løp! Men vi rakk den ;)

På kvelden skulle jeg nyte en episode av Grey´s Anatomy før leggetid, men hva skjedde??! Hele den eksterne harddisken min fór i murgulvet!!!! "Krrrr.....tikk tikk tikk....krrrr....tikk tikk tikk..." er alt den sier nå. Neeeeeeeeiiii, ALT innholdet mitt! JEG GIR OPP!

2/2

Første skoledag. Hvilken transport jeg hadde? GAMMEL AMERIKANER!! :D Har du kjørt det til skolen noen gang, mon tro??? ;)

Jeg møtte opp kl 08.30 for å fylle ut noen papirer til studentvisum før selve undervisningen skulle begynne. Da jeg kom ned, så jeg at de fleste var faktisk blonde. Syv stk totalt i klassen min : tre nordmenn, tre svensker og én danske. Scandinavian rules! :D De fleste hadde allerede studert der en stund og kunne en del spansk, så de var én klasse. En svensk jente og meg var en annen klasse - nybegynnerklassen. Det rare er at hun allerede har studert her en måned, men skjønner nesten ingenting når læreren spør. Mens jeg, jeg er flinkere enn jeg hadde trodd selv! :D Jeg fikk raskt kontakt med to svenske jenter, Roshi og Åsa. De er medisinstudenter på 3.året, og har allerede vært fire måneder i Nicaragua, og en måned i andre sentral-amerikanske land. De snakker flytende spansk, men kunne ingenting da de reiste fra Sverige. Imponerende!

Ettersom jeg er blitt student, bruker jeg mest Cubanske Pesos. Cubanske pesos er omtrent gratis for oss nordmenn. Da vi skulle hjem fra skolen, var det virkelig for varmt til å gå. Det tar ca 30 min å gå til sentrum. Vi sto i solsteiken i over en time da det ikke kom noen buss. Tilslutt kom det et VRAK av en buss som vi hoppet på. Da vi brukte litt for lang tid med å styre med å telle pesos, ga en cubaner oss nok penger for alle, og sa: De nada. Litt flaut når en cubaner betaler for oss. Trodde det skulle være omvendt jeg :p

25 pesos = 1 CUC 1 CUC = ca 7 NOK

Når jeg tar bussen til skolen betaler jeg 25 CENT! Prøv å regn ut hvor mye det er da?

Når jeg kjøper pizza enten på skolen eller i "junk food-skur" i sentrum betaler jeg 5 pesos.

For å kjøre gammel amerikaner betaler jeg 40 pesos. Det er snakk om 10 NOK!

3/2

Det er så varmt her!!! Ca 30 grader hver dag- det er varmt for en nordmann med spekklaget hud etter minusgrader i månedsvis. Det er vanskelig å konsentrere seg på skolen grunnet varmen, og alle de andre studentene (cubanerne asså) maser så grådig! Jeg sier til læreren; Que? Jeg hører deg ikke. Det er så mye bråk her. "Renata, det er alltid mye bråk på Cuba." He he he, okå.

I går pugget vi dagligdagse samtaler som navn, alder, sivilstatus, nasjonalitet, yrke +++, mens i dag har vi pugget objekter + størrelse, former og materiale på objektene. Jeg må bare si; Læreren skriver som en GRIS! :P Vi sitter som noen spørsmålstegn, og han spør; No entienden? Vi forstår hva han sier, men når vi skal skrive alt ned etterpå, er det ikke sjans å forstå hva han har skrevet.

F.eks: Cilindrica. Jeg sitter der: Angel (læreren heter det )? Cili...cili....cili....que es?? Cilindrica, Renata. CILINDRICA. Aaaaaa, gracias. He he he. That´s my day at school.

Da vi skulle ta bussen til skolen i morges, sto vi i evigheter før det endelig kom en buss. Men bussen var allerede FOR full, etter norsk terminologi i hvertfall. Men neida, folk stormet til og skulle inn. Vi spurte bussjåføren; er det plass til alle? Jada, her er det plass. Eeeeh...NOT!! Da vi ga opp, var det flere som trakk seg tilbake. Men jeg tror ikke det er langt fra sannheten om jeg sier at det var 100-150 mennesker inne på den bussen! Flere personer sto med rumpene ut dørene, før dørene klarte å "klemstre" inn kroppsfettet deres, haha!!

På kvelden hadde jeg min første salsatime downtown med Åsa og Roshi. Vi var hos en meget eksentrisk dame, men hun var flink. A las siete a ocho (mellom kl 19 og 20) kom det åtte nordmenn til casaen min og spiste middag. Det var Eivind og litt av reisefølget hans til bryllupet på fredag. Det var kos å få spise med dem og tilbringe resten av kvelden med dem! Men vi ventet på at de skulle komme, satt meg og Estrella i hver vår gyngestol og pugget spanske ord. Hun sa de på engelsk og jeg måtte oversette dem til spansk. Det var artig :)

4/2

I dag har vært en merkelig dag. Vi skulle ikke på skolen i dag, men vi skulle møtes nede i byen for å praktisere det vi hadde pugget de forrige dagene. Jeg kom først, så læreren tok meg med og spanderte kaffe mens vi ventet på de andre. En del av praktiseringen var at vi skulle snakke med fem random cubanere hver, og spørre dem ut om hvor gamle de er, sivilstatus +++.
Jeg sa til læreren; beklager, men dette gjør jeg ikke. Uansett hvor normalt det er på Cuba - sånn er det ikke i Norge. Jeg klarer ikke å omstille meg såpass etter to dager. Ser dere for dere noen normale mennesker komme opp til deg på gaten, spørre deg om alt det, og forvente et ærlig og hyggelig svar? Ellers gikk vi rundt og så på kirken, teateret og i noen butikker, hvor vi skulle studere former, farger, dekorasjon osv, som vi skal diskutere på skolen på mandag.

Etter at "skolen" var slutt, gikk vi med læreren og spiste "Skur"-pizza, og tok en øl etterpå. Vi traff på en tidligere elev av han, en ca 40 år gammel tyrker som eier et turistsykehus i Tyrkia. Rik med andre ord. Og han spanderte ølen på oss :)

Jeg kan ikke akkurat si at jeg snakker så mye i sånne grupper, for jeg vet ikke hvordan jeg skal ordlegge meg. Enstavelsesord går greit. Ellers har jeg nok med å konsentrere meg 100% for å prøve å forstå det meste.

Meg og ene svensken hadde bestemt oss for å gå på en fantastisk strand ca 2 mil utenfor Cienfuegos. Vi trasket oss ned til busstasjonen, holdt på å ende på en buss HELT feil vei, og ble sendt opp til et veikryss hvor bussen skulle komme. Mens tiden gikk, begynte Åsa å snakke med folk. Og jeg prøvde å skjønne samtalen. Hun snakket lenge med en mann som hadde et meget intenst blikk. Hun foralte han at jeg hadde i lekse å snakke med en cubaner, men at jeg ikke hadde gjort det ennå. Da ville han selvsagt prate. Men han ville ha meg med bort på hjørnet. HELL NO! Du får sitte her i mellom oss, tenkte jeg! Jeg prøvde å holde meg til malen, men han satt bare og sa at jeg var så vakker. Øynene mine - munnen min - ansiktet mitt... han er 33, jeg er 22. Kunne ikke vi være sammen? Jeg sa nei, men han ga seg aldri, og da ble jeg sint og veldig ubekvem. Og jeg skjønte vitterlig ingenting av det han prøvde å fortelle. Da jeg prøvde å få kontakt med Åsa for at hun kunne oversette, da sa han; neinei. Så jeg tror ikke jeg vil vite hva han egentlig sa, heller.

Etter halvannen time kom endelig bussen, men den var allerede stappfull, så den kjørte forbi. Det kom en ny buss, og alle begynte å løpe etter den! Folk blir helt gale når det kommer en buss! :p Den bussen nektet å slippe oss på.

Da bestemte vi oss for å droppe den stranden og prøve å finne noe i sentrum.

Vi begynte å gå i den retningen vi visste det skulle være noe. Det stoppet plutselig en hestekjerre og ba oss sitte på. Det satt tre cubanske ungdommer der, han ene kunne heldigvis engelsk. Så vi satt på til veis ende og de fulgte oss enda et stykke, før de forklarte siste rest av veien. Herlighet, jeg følte at vi gikk i en evighet, langt ut i bushen. Men der kunne vi til slutt skimte sjøen. Ja, playa. Playa! Playa in my ass. :p se for deg en pitteliten sjøstripe á la sjøgropen på Vollane, med mer grumsete vann, hardere bunn og eklere gress. + noen stråparasollpalmeting. Da har du stranden. Men vi hadde gått lenge for litt bris, vann og sol, så vi måtte si oss fornøyde.

Etter et par timer der, var det dags at gå hjem igjen. Disse svenskene knuger så enormt på pengene sine at her er de kun snakk om å bruke beina sine. Vi gikk i ca 40 min tilbake til sentrum, og det virkelig brant under beina mine. AU! Klamt, varmt og tynne såler er ikke perfekt for lang gåtur. Da jeg tilslutt kom hjem var det virkelig deilig å legge seg på sengen med en frisk dusj med peppermyntespray på mine såre føtter - som jeg fikk av Kristin. Tusen takk :-*

30/1

Dagen i dag begynte bra, jeg følte meg pigg etter både sprøyte og en god fest. Nå skulle paradisstranden inntas! :D Jeg fikk klar beskjed av legen om å ikke sole meg på foten i det hele tatt, så jeg måtte dekke til med en t-skjorte rundt, og jeg fikk kun lov å ligge maks én time i solen. Ååååå, hvor godt det var å endelig få ligge parat på en solseng og bare nyte varmen! Jeg hadde lagt i ca to timer (Jada, pittelitt for lenge bare....) da jeg plutselig kjente en nummenhet bre seg over hele kroppen... Da jeg skulle reise meg fra solsengen kjente jeg at beina begynte å svikte under meg. Jeg tenkte "jaja, det går nok over", helt til noen fra gruppen sa; Renate, jeg tror du bør legge deg. Du ser veldig blek ut. Okei da, jeg er litt dårlig...... :p

Jeg tok to paracet og la meg i sengen frem til middag. Da jeg våknet kunne jeg nesten ikke kjenne mine egne bein, jeg hadde en intens smerte i korsryggen og hadde vondt over alt på huden. Jeg frøs som et aspeløv, gikk med oppkast i brystet og var så hoven i halsen at jeg ikke klarte å svelge. "Hvorfor Gud, HVORFOR?!" Her hadde jeg gledet meg i fem dager til å komme til luksus og paradis, og kunne ikke nyte det. Typisk! Det endte med at vi måtte tilkalle lege fra den internasjonale klinikken, og det viste seg at jeg enten hadde fått større infeksjon eller at sprøyten ikke hjalp. Det er vanskelig å skjønne hva de sier :p

Men selv om legen kom, betyr ikke det at medisinene var med. Ambulansen skulle komme med medisinene innen en time. Jeg skulle være på rommet, mens Eivind satt i lobbyen og ventet. Én time gikk....*dunk dunk*. Nei, bare Eivind som kom for å si at "De kommer om fem-ti min". Etter 15 min kom Eivind igjen med samme beskjed. People: Husk nå at vi er på Cuba - ting tar tid! Det tok TRE timer før medisinene kom, og hele tiden satt Eivind og ventet i lobbyen. God mann! :D Han kom også løpende og banket på hvert 15.min, fordi han merket at jeg sovnet mellom hver gang, og det måtte jeg ikke. Da ville hele nattesøvnen bli ødelagt. Alt man må tenke på :p

Tilsutt ble det antihistaminer, hestekur av en antiobiotika og antiallergikrem +++ på selve såret. Og selvsagt; ingen alkohol, ingen strand, ingen soling. Jo takk skal du ha!

31/1

Ja, formen er alt annet enn i går, det kan jeg love deg! :D Men det var da svært så betent halsen skulle være da... jeg mener å tro at jeg fikk streptokokker oppå det hele. Har man engang hatt det, vet man alltid hvordan det føles. JÆVLIG! Kort oppsummering av dagen: Ligge på rommet og se Grey´s Anatomy, være ute fra rommet fire timer totalt, drikke ett glass væske totalt (Skjønner ikke at jeg overlevde på så lite, men det var alt jeg klarte), og ett måltid.

Uff, som jeg tidligere har fortalt, så er oksekjøtt det beste av det beste man får på Cuba.
Vi var så heldige å få gå på en Á la carte-restaurant som i tillegg har vunnet en pris for et par år siden. Vi fikk fire retter: Laks til forrett, suppe, oksekjøtt og dessert. Jeg virket som dén kresne jentungen som knapt rørte maten!! Hadde veldig dårlig samvittighet, men "må man, så må man".

Dette var siste kvelden med gruppen, og det ble holdt mange flotte taler. Jeg klarte også å presse frem en halv versjon av "A la nanita nana", og jeg tror den falt i smak. Det er alltid kjekt når noen sitter med tårer på kinnene. :)

Det har vært en fantastisk uke med fantastiske mennesker! Ingen sure miner, bare mye glede og mye latter. Det er sånn det skal være på tur! Jeg håper jeg får treffe alle disse damene og herrene igjen, for det vil jeg virkelig! :D

29/1

Ay, ay, ay.... i dag er det noe virkelig gale med myggstikkene mine.... jeg ble bitt i forgårs på baksiden av leggen. Da jeg ser ned *SKRIK*; Det er FIRE kjempestore illrøde byller og hele nedre bakdel av venstreleggen er flammerød, stram og betent. Aaauuu, jeg klarer ikke stå på foten. Hva har skjedd? Vi skal reise fra Cienfuegos til Varadero i dag, så jeg må nesten bare bite smerten i meg og dra med meg mine 46 kg ut  av rommet og ned. Da vi hadde sittet en stund i bussen kjente jeg at med en gang jeg reiste meg og la vekten på beina, skjøt det en kniv av smerte gjennom venstrefoten. Okey....det er sånn det skal være....




Vi ankom Santa Clara, che Guevaras by, hvor han også ligger gravlagt. Vi skulle til mausoléet og se graven hans, og mens vi sto i kø utenfor skjedde det igjen. Foten knakk sammen under meg mens jeg hadde de intense smertene. "Jeg kan ikke stå i ro, jeg kan ikke stå i ro". Det som var så rart, var at med en gang jeg hadde fått foten i bevegelse, forsvant smerten. Jeg vandret rundt på plassen som en åttiåring som kjeder vettet av seg eller en tiåring med makk i ræven - du kan velge den du foretrekker å se for deg. :) Smertene ble mer og mer intense, og det endte med at jeg ikke klarte å holde tårene inne og jeg fikk ikke sett innsiden av mausoléet.

Det er alltid helsepersonell med i en sånn stor reisegruppe, og denne gruppen var intet unntak. Vi hadde en sykepleier iblant oss, og hun mente at jeg burde gå til legen. Det skulle være en lege i Cienfuegos som jeg skulle kunne gå til. Da vi skulle gå, kom en av mennene bort til meg og snek en tablett ned i hånden min. Paralgin Forte. "Det ser ut som du trenger den."

Varadero er en halvøy nord på Cuba hvor det ligger rekker på rekker med hoteller. Selv om amerikanerne ikke får bygge på Cuba, så er canaderne mer enn velkommen. Det er omtrent ikke noe annet enn canadere der. Når man ankommer øya, kjører man gjennom en port med maaaange kameraer, og ingen cubanere får komme inn. Dette er KUN FOR TURISTER. Heellooo......

¨



Hotellet vårt heter Melía Las Americánas. Nevnte jeg at det er 5 stjerners all-inlcusive? ;)

Da vi kom til 5 stjerners all-inclusivehotellet i Varadero (ja, jeg vet jeg har sagt det før, men må jo få lov å friste litt), var det litt mat og rett til legen. Det første legen sa, var: Aaaaaay..... mosquito sólo?? Allergía?? Ingen som tror på meg når jeg sier at det er fra de "uskyldige" små myggene... hva endte legebesøket med? Kortisonsprøye i RUMPEN og.....en tepose med kamillete! Hahahaha. Vi lo godt da. Her er kjerringråd like gode som skolemedisin. Kompress med kamillete, 20 min x 3. Okå, let´s try.

Ila dagen følte jeg meg myyyye bedre og på kvelden var det en gruppe på 12 canadiske damer som feiret bursdag. Meg og Jan Inge gikk bort til dem og sang bursdagssang både på spansk og norsk, og ble meget populære. Så pass populære at vi ble invitert til å sitte med dem. Det er ikke bare i Norge det er "in" å spille drikkeleker med kortstokk. Vi hadde drikkelek ut i de mange og lange nattetimene - tiden går fort når man har det gøy! Kortleken er omtrent som vår hjemme, men uten "do-kort" også er det noen andre ting. Får se om jeg husker det når jeg kommer hjem ;)

Avslutningsvis: Er det noen som husker Elían-saken fra 90-tallet? Mor og barn som prøvde å flykte fra Cuba til Miami med båt, da det kom en storm (tror jeg det var?), og lille Elían på åtte år var eneste overlevende? Videre så var det dén saken fordi faren på Cuba ville ha ham tilbake hit, mens andre slektninger som var eksilcubanere i Miami krevde retten for han, slik at han kunne vokse opp der. Det endte med at han "fikk komme tilbake" til Cuba og faren.

Anyways; Elían er nå 18 år og blir sett på som en helt på Cuba. Er litt usikker på hva eksakt det var han representerer, men det er noe á la veien til friheten. Han bor i landsbyen rett før Varadero, og har alltid livvakt utenfor huset. Når man kjører forbi, forteller guiden hvilket hus det er ; og ja, der henger det en "livvakt" på porten ja. Artig :)

28/1

Hm.... det klør. Det klør godt. Jeg kjente at jeg ble bitt av litt mygg i går. WTF?? Ja, jeg er allergisk mot myggstikk, men disse er ganske store. Jaja, får ta en Cetirizin og la den jobbe med saken.

I dag har det også skjedd mye. Ja, jeg vet at det blir litt lange innlegg, men det er så mye å fortelle om, og dette er eneste kommunikasjonsmiddel. Gi beskjed om det blir for mye :)

Da jeg kom ut fra rommet idag, traff jeg på stuepiken i gangen. Vi skjønte med en gang at vi var hverandre, og jallet ut med hver vår vennlige og latterfulle; Hoooolaaa! Hun fant frem lappen min, som hun hadde tatt vare på, og sa: Tu espanol es MUY bien! Hun sa også at jeg var smart og kom til å lære kjempefort! Det var en artig opplevelse! :)

Etter en liten båttur, som var meget deilig btw, så dro Eivind, Yohani og meg til eneste elektrobutikken i Cienfuegos for å skaffe meg ny mobiltelefon. Der kunne jeg velge mellom tre ulike. En LG med ingenting av effekter, en eller annen sort jeg aldri har hørt om - eller en tilsynelatende ny modell fra Motorola. I knall rosa metallicfarge. Spm: Hvilken mobil kjøpte Renate?? :D 75 CUC = ca 500 NOK. Nå har jeg altså en cubansk mobil med cubansk stikkontakt-utstikker-ting. Vanskelig ord det der, hehe. Tenker jeg gir den fra meg når jeg drar, og kjøper ny hjemme for forsikringspengene fra den gamle tlf. Etter dette dro vi opp til la Universidad de Cienfuegos hvor jeg skal være student i en måned, for å forhøre oss om ulike ting. Blant annet det at kurset begynner mandag 1/2, men jeg kan ikke komme før tirsdag 2/2. Hvorfor? Fordi jeg skal bo på 5-stjerners all-inclusive hotell i Varadero (paradis) og sole meg! Derfor ;)

Men skolen virket bra. Ikke standardsmessig, men menneskemessig. Alle de vi snakket med kunne meget bra engelsk, og han ene hadde tilbragt fem mnd i Europa, deriblant Sverige og Danmark. Hvorfor han ikke hadde besøkt verdens vakreste land, kunne ingen av oss begripe. His loss.

Seinere på dagen da vi lå og solte oss med bassenget, kom "El jefe de la piscina"- mannen som renser bassenget, og spurte om noen likte kokos. Reisegruppen hadde fått med seg at jeg ELSKER kokos, så svarte fort for meg. "Uheldigvis" for meg fikk jeg slik en grønn kokos hvor man bare får et sugerør i og skal drikke saften. Ingen kjøtt? Mje.... Vi spurte om han hadde en med kjøtt i også; Sí, vale, uno coco especiale para ti. Takk skal du ha! :D

For øvrig kom han også bort til meg flere ganger og sa at jeg var vakrere enn Shakira, haha! Jeg fikk klar beskjed om at jeg måtte komme bort og se på når han skrelte kokosnøtten for meg, så jeg satt pent og pyntelig og så på jeg. Så ropte han på badevakten, at han måtte komme og hjelpe. OMG. Dén nydelige gutten! Latinocubaner med knallblå øyne og dét flotte smilet! Det var visst sønnen hans, og han går 2.året på medisin. Bassengmannen, faren hans, sa at jeg var det vakreste han hadde sett på lenge, og at sønnen hans og jeg ville være et perfekt par. IKKE MEG I MOT! ;) Da vi skulle gå, sa han til sønnen; Beso! Beso! Beso! Det betyr kyss... jeg sto der småflau og måtte bare ta i mot et kyss på kinnet fra min nye drømmemann - på beordring fra faren. :p

Bussjåføren og lokalguiden vi har gjennom hele turen, er to artige skruer. Vi tuller og fleiper mye. Plutselig dro de meg bort til bordet sitt i dag, og guiden sa; Om jeg hadde vært 20 år yngre, hadde jeg giftet meg med deg. Okey, har ikke jeg noe valg om jeg vil gifte meg med han?! :p Bussjåføren kan ikke engelsk, men bare så på meg lenge, pekte på øynene mine og sa; muy bonita. Muy bonita. Det var voldsomt hvor populær jeg var i dag da! Thiiihiiiiiii :)

El final del día : Yohani 1 og 2 er begge proffe salsadansere som har vært med i en cabaret som dessverre nå er lagt ned grunnet finanskrisen. Men det stopper dem ikke i å danse. De hadde en liten salsaoppvisning for oss, og litt undervisning etterpå. Det er kjekt å danse salsa, men nå merker jeg hvor lite jeg virkelig kan. I Norge føler jeg med god, men her? Pøh...

Buenos noches, hablamos manana! (har ikke nj-tegnet på tastaturet mitt)

27/1

Da var det dags for å forlate La Habana og vende nesen sørover til Cienfuegos - byen hvor jeg skal tilbringe halvannen måned. Det var en god del timer med buss, men heldigsvis hadde vi en del stopp på veien. Et veldig artig et sådan!

Er det noen som har hørt om Hamster Roulette? Det hadde IKKE jeg! :p

På et "home made" rulettbord sto det ca 20 hamsterhus i ring, og innenfor husene sto det seks flasker alkohol. I midten - et hamster. Det kostet 1 CUC å være med (red.anm: ca 7 NOK) på leken. Det som skulle skje, var at hamsteret sto på en rullerende plate og ble sendt rundt noen ganger, før den plutselig bykset av sted. Alle hadde tippet på hvert vår hus, og løp den inn i det huset du hadde stemt på; ja da vant du en flaske rom! Trenger jeg å si at den løp selvsagt inn i huset RETT ved siden av mitt?! Arrgh..

På samme plass var det en mann som hadde en cubansk (?) okse man kunne få sitte på og ta bilde av, eller man kunne holde en alligatorbaby. - For 1 CUC selvsagt. Jeg valgte å holde alligatoren, og jeg var ganske så stolt da!

Neste stopp på turen var GRISEBUKTEN!! Det er flere strender i Grisebukten som ble invadert, og vi endte med å gå til Playa Larga. Dette er ikke "hovedbukten" hvor størsteparten av invasjonen fant sted, men den fineste bukten med den flotteste stranden. Endelig kom vi til paradis! Plommen i egget var en ung trubadur som satt under et tre og spilte og sang nydelig mens vi stekte våre vinterbleke kropper. :)

Sein ettermiddag ankom vi Cienfuegos og "Hotel Jagua". For en fantastisk utsikt det er fra dette hotellet! Dere må komme og se! Nei vent, det kan dere jo ikke... dere er jo snødekte hjemme... HAHA! ;) Må bare si med én gang at Cienfuegos er en fantastisk vakker by. Det er smijernspynt foran alle dører og vinduer, fordi det er det byen er kjent for. Smijern. Cienfuegos betyr "Hundre flammer" nettopp av den grunn. Da jeg kom inn på rommet hadde jeg fått dén fine svaneoppsatsen på sengen, laget av noen håndklær med levende blomster rundt. Og stuepiken hadde skrevet en søt lapp på engelsk; Hello. My name is.... it is a pleasure to be our servant. Hope you like the decoration I made for you. Wish all joy to you and your family. Have a nice day tomorrow. He he. Hva tenkte Renate da?? JO..... jeg må jo begynne å øve på spansken min. Jo fortere, jo bedre. Jeg fant frem verbliste og ordbok, og skrev en lapp tilbake; Muchas gracias para la decoración. Me gusta mucho!.....også skrev jeg at jeg skulle studere her i Cienfuegos, blablabla... og avsluttet med; Cómo está mí espanol? :)

Eivind (red.anm: reiselederen) hadde fortalt meg at det finnes et FANTASTISK klassisk kor i Cienfuegos som jeg måtte høre mens jeg skal være her nede. Ingen ringere enn nettopp dette koret var kveldens underholdning! Og; Ay, mi madre...! FOR et kor! :D Norges kor har noe å lære! Mixing av cubanske rytmer og klassiske toner. Nyyydelig. Ikke vær redd - jeg har selvsagt kjøpt cd ;)

Eivind har ikke bare en familie i Havanna, han har også en her i Cienfuegos. Yohani heter han, og det er han jeg skal ta salsatimer hos også. Han og kjæresten, Ailyn og en kompis som også heter Yohani (1 og 2) kom til hotellet, og jeg fikk hilse på dem. Det som er både morsomt og interessant, er at disse er latinocubanere og Abraham i Havanna er afrocubaner, så Eivind har en familie " av hver sort". De tok oss med i en ´ulovlig´ taxi, eller privattaxi som man sier, og kjørte oss dit jeg skal bo. Hver gang vi rundet et hjørne måtte vi stoppe og se etter politiet. Kom de; DUKK! Jeg trenger vel heller ikke si at dette var en gammel Amerikaner som såvidt gikk i det hele tatt? Haha. Så kom vi plutselig til en dør midt i rekken av så mange like dører - alle like flotte med smijernspynt. Eivind puttet hodet inn mellom sprinklene og nærmest sang; Estreeeeelllaaaaaa! Estreeeelllaa! Så hørte man fra innsiden; Quien es? "Eivind." "Voy! Voy!"

Der kom det en søt, liten dame ut i døråpningen, og vi fikk komme inn. WOW. Det var myyye større enn forventet faktisk. Hun kan ingen engelsk, så det kan jo bli artig. Men meget hyggelig var hun, med et smil fra øre til øre. Og det hjelper godt!

Det siste kom til slutt; da vi åpnet ene døren under omvisningen, kom det løpende ut en liten hund. JAAAAAA!!! Kommunikasjonsmiddel nr. 1! Og hvis jeg ikke forstår: kos med hunden og se opptatt ut! Den kan jeg snakke så mye norsk jeg bare vil til. He he. Og den er akkurat som Kira - ELSKER kos! Vi kommer til å bli bestevenner.

26/1

Ettersom jeg reiser aleine hit, sitter jeg med nye par hver dag. Det er ett lite problem.... det er ikke alltid like lett aa se forskjell paa eldre mennesker bakfra, naar de fleste har kort og gratt haar. Jeg hadde funnet meg mat og saa ene paret fra gruppen. Jeg gikk bort til dem og spurte: kan jeg faa sitte med dere? Svaret jeg fikk var: Sure, you sit down!
Uuuups, de var IKKE norske. Wrah...HAHA!! (den var til Maiken og Ingrid :))
Menmen, jeg ble da godt kjent med et supert amerikansk par som heter Tom and Janet. :)

Vi dro videre til Plaza de la Revolucion, hvor alle departementene er. Jeg merket plutselig at jeg var helt vaat paa laaret, og at vesken var gjennomblot. NEEEIIII! en FULL Antibac-flaske hadde gaatt hull paa, og fylt hele telefonen min! Vi klarte ikke aa redde den, saa den er odelagt.... :(((((

                                  

Vi dro videre til Sigarfabrikken i Havanna. WOW! Fra naa av kommer jeg virkelig til aa nyyyyte hvert eneste trekk av en sigar, da jeg vet hvor mye som ligger bak. 1100 mennesker jobber under stusselige kaar, og lager ALT for haand. Fra aa rive stilken av bladene, sjekke dem for hull, til aa mykgjore dem, til aa sjekke fargeforskjellen paa dem (det er 6 farger), til aa rulle dem, til aa sortere dem etter farge- igjen.... hver person ruller ca 50-70 sigar hver hver dag. Om de klarer over 70 stk, faar de en bonus. Alle ansatte faar ogsaa med seg tre sigarer med seg hjem hver dag.

Da vi var tilbake paa hotellet dro Eivind med seg meg og Jan Inge. Vi skulle faa besoke Abrahams familie, midt i Havanna. I et lite murhus paa kanskje 30kvm, bor det ni (!!!) mennesker samlet - store som smaa.
Minstemann i huset er to aar og heter Eivind. Ja, du leste riktig. Han er oppkalt etter reiselederen vaar. Han blir sett paa som familie av dem, og hjelper dem med apparater, klaer og det meste av det de trenger. Alle gikk i klaer fra Norge, fra topp til taa.

For en familie! Storre livsglede skal man leite lenge etter! Og den hjertevarmen! Jeg fikk umiddelbart kontakt med ni aar gamle Stephanie, en fantastisk nydelig jente. Hun viste meg salsaen hun hadde laert paa kulturskolen. Jeg rodmet saann at alle andre damene i familien sto og lo av meg. Jeg visste at Cubansk salsa var sensuell og hadde dristige bevegelser, men at en niaaring skulle gjore dem?? Hahaha, herre....

                 

Vi slapp bussen denne kvelden, for reiselederen hadde en overraskelse til oss. Opp forran hotellet rullet den ene Amerikaneren etter den andre. YES! :D Vi dro til en koselig restaurant etter en sightseeingtur i bilene, og der provde vi ogsaa vaar forste sigar. M-m-Mmmmm :)



Helt til slutt paa kvelden var det stort show paa en klubb som heter Havanna Club. Kjempebra Cabaret med fantastiske akrobater og dansere av alle slag. En innholdsrik dag, rett og slett.




Til slutt maa jeg bare si at jeg har masse bilder, men klarer ikke p.d.d aa legge dem inn. Men de kommer! :)
                                                                                      STAY TUNED!